PÅSKETANKER til 30.mars 2010
Da jeg var knapt 18 år, var jeg i Israel i to uker. To
uker som har betydd mye mer enn to vanlige uker
i mitt liv. Først og fremst fordi jeg fikk se noen av
de stedene hvor Jesus gikk omkring og møtte
mennesker, midt i deres hverdag og liv. De stedene
hvor Jesus fikk bety en ny start, ny selvfølelse,
nyorientering og opplevelse av tilgivelse og nåde. Og
det var viktig for meg å få treffe jødiske og
palestinske medvandrere og se dette landskapet
som var "heimlandet barndom" (Edvard Hoems
fabelaktige uttrykk) for Ham vi feirer påske til
minne om.
Jeg skal IKKE bruke denne påsketanken til å skrive
negativt om appelsiner, sjokolade og solvegger.
Men jeg skulle ønske at flere og flere oppdaga
rikdommen i å få med seg BÅDE dette og disse spesielle
åndelig undrende og "vandrende" dagene. At
flere og flere oppsøkte kirker og bedehus for å få med seg
NOE av mysteriet, også gjennom bibeltekster, ro og
fellesskap nettopp der - ELLER tok noe tid med
et lite Ny-Testamente nettopp i solveggen eller ved
peisen. Gud er alle steder, og ønsker fellesskap med oss,
uansett hvor vi er. Så det er ikke DER begrensningene
ligger. Gud opererer aldri med sparebluss eller halv-
nærhet.
Min favorittskribent Olav Egil Aune har nylig anmeldt
to spesielle og viktige bøker (Vårt Land, 24.mars). De to
karmelittnonnene Ruth Burrows (f.1924) og
Elisabeth av Treenigheten (Elisabeth av Dijon, 1880-1906) deler
noe av sin visdom og sitt gudsforhold i bøkene
"Bønnens innerste vesen" og "Ditt nærvær er min
glede".
Og jeg ble oppbygget bare av å lese anmeldelsene nå
like før påske! Ruth Burrows er verdenskjent for sine
smittende trosstyrkende bøker. Elisabeth, som døde av
tuberkulose da hun var 26 år gammel, skrev brev og
dagboknotater. "Begge skriver opp en vegg mot
det rastløse, det angstfylte, det sykt normalitetssøkende. De
skriver fordi de har sett og erfart." Og Aune
skriver om Elisabeth: "Objektet for hennes liv og bønn er det som
betyr noe: Den treenige Gud. For henne var ikke
treenigheten et hissig diskusjonsemne hentet fra en neddugget
teologi - den var svaret på alle mulige motsetninger:
Enhet og mangfold, storhet og ringhet, fellesskap og
ensomhet, likhet og ulikhet, å ha og å være, å handle
og å hvile." Og Elisabeth skriver at "i den lille himmel som
han har skapt for oss i vår sjel, skal vi søke
han og fremfor alt, det er der vi skal bo".
Det er DER jeg ønsker å bo, også i påska.
"Fra krybben til korset gikk veien for Deg.
Slik åpnet Du porten til himlen for meg,"
(Eivind Skeie).
Med ønske om ei velsigna påske for den enkelte.
Helga Hugdal