KVELDSTANKER til 17.april 2010 av Helga Hugdal.

VILLE DU HA…?

- det er alvor, ansvar, glede, forpliktelse og glede i dette å være et menneske -

Jeg samtaler av og til med konfirmantene mine (og andre) om både tenkte og reelle situasjoner hvor det ikke fins noen oppskrift på hva vi bør gjøre/velge. For konfirmantene skisserer jeg kanskje tre svaralternativer, eller de kan selv skrive et fjerde eller femte alternativ. Slikt er alltid interessant, og som oftest lærerikt for alle parter. Vi har snakka om hva vi ville gjøre hvis vi for eksempel ved et uhell ødela noe som tilhørte en annen. Skulle vi tilstå? Skulle vi late som ingenting og være med på leteaksjon osv.? Hvorfor er det best/mest riktig å være ærlig osv.? Hvilke følger kan det få, på godt og vondt, å tilstå? Og vi har tatt opp spørsmål rundt juksing, hvordan vi behandler dyr og natur, hjelp til den tredje verden, hjelpsomhet, alkohol og mye mer.

Når vi sitter slik inne i ”Kyrkjestuggu”, kan vi tillate oss å tenke oss om, og kanskje også forandre mening etter å ha hørt noe fornuftig fra andres munn og tanker. I det virkelige, pulserende, aldri stillestående livet er det ikke fullt så enkelt. Der må avgjørelsene som oftest tas på stående fot, eller liggende kne, for den del. Plutselig ER vi i situasjoner hvor vi må ta valg, ta beslutninger som får følger for flere, velge å ta opp en sak/et problem eller la passere osv. Og noen ganger blir våre valg viktige både for andre og oss selv. Noen ganger VELDIG viktige. Sånn er livet.

Dette skrives ikke for at vi skal gruble eller grue oss til morgendagen og framtida. Det skrives heller ikke for at vi skal hoppe ned i fortids-mismot eller anger. Nei, det skrives kort og godt for å minne meg selv og leserne på at det er alvor, ansvar, glede, forpliktelse og gave i dette å være et menneske med en fri vilje og mulighet til å utgjøre en forskjell her på jorda. Bare ord? Nei, det ligger et ønske og en bønn i meg – om å få være, og være omgitt av, kloke forvaltere, varme medvandrere, ærlige venner med sanne tilbakemeldinger, hjelpsomme medsnublere, ansvarlige omsorgspersoner osv. Og ikke minst: Jeg lever med et inderlig ønske om at alt dette skal være levd og troverdig LIV, ikke bare ord.

”Ville du ha vært den første som snakka med en ny person i klassen?” spør jeg konfirmantene. Spørsmålet gjelder ikke bare konfirmanter – eller skoleklasser…

Lykke til, til oss alle! God helg!

Helga H.