KVELDSTANKER til 10.april 2010 av Helga Hugdal.

BEKLAGELSE

”La de store ord tie,” (Ingrid Vibe Müller).

I kveld føler jeg behov for å komme med en beklagelse. Ikke til hver enkelt av leserne, men kanskje til noen av dere. Jeg innser nå, etter å ha levd noen år, etter å ha lest og lytta, lært og følt, tenkt og ettertenkt, at jeg nok har ”lytta litt feil” i noen tilfeller. Ikke minst i tidligere år kunne jeg kanskje bli for ivrig etter å hjelpe noen videre framover. For ivrig etter å finne/peke på eventuelle løsninger og lyspunkter. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men av og til kan det gå på bekostning av lytting og rolig mottak av den andres smerte og fortvilelse. Av og til skal vi kort og godt bare sitte der og la den sørgende/sårede få være akkurat der han/hun ER, i sitt landskap, uten at vi skal forsøke å ”flytte” vedkommende over i en neste fase av bearbeidelse eller over i et lysere landskap som kanskje ikke er SANT – ennå.

Henri J. M. Nouven skrev om en episode som han angra på. Han sto sammen med en eldre kvinne som hadde opplevd tap og sorg. I stedet for virkelig å lytte til hennes fortvilelse, begynte han å peke på lyspunkter som tross alt fantes i hennes liv. Mange år senere skrev han at dette var feil. Han skulle FØRST ha hatt mot og tålmodighet til å være sammen med henne der hun VAR, i svart sorg, fortvilelse, protest mot naturkrefter og en Gud som føltes langt unna.

Jeg har nok kommet nærmere og nærmere dette synspunktet med åra. Det å få være ærlig overfor Gud og medvandrere, er kort og godt medisin. Man skal ikke være nødt til å pynte på, eller late som om man er over det verste, når det ikke er sant. Vi må alle gå de forskjellige trinn i bearbeidelse og erkjennelse for å komme videre. Det fins ingen snarveier gjennom de tyngste taka. Ja, vi opplever ting forskjellig. Ja, vi har forskjellige mestrings- og overlevelseskilder, om jeg kan kalle dem det. Men NOE gjør vondt, veldig vondt, i den enkeltes liv – før eller siden, eller begge deler. Og da håper jeg at den enkelte har slekt og venner, leger, prester, diakoner eller andre som er modige nok, og som står støtt nok, til å lytte til det vonde, det som det kanskje ikke fins ord for. Det er ikke de andres ”fortreffelighet”, gode helse, ubekymrethet eller raske løsninger som hjelper når alt er bare vondt. Da er det en annens nærvær, varme, ordløshet og MOT til å være uten svar, som ofte er det nærmeste vi kommer hjelp. ”La de store ord tie,” skrev Ingrid Vibe-Müller i et dikt. Hun spør etter de ”myke ord”. Min bønn gjelder også myke ord og MOT til nærvær, også i det håpløse, rasende mørket.

God helg til den enkelte! Helga Hugdal.